Innlegg

Eg trur på deg

Bilde
Det er mykje og mange som har vore med på å gjere meg til den personen eg har vorte; så glad i å lese og skrive, og så glad i kunst og kultur. Alt frå den fantastiske kunstlæraren eg hadde på kulturskulen, - det å få vere med på UKM, - få vere med i musikal-oppsetjingane til Ung i Valdres, - til jobben min på bokhandelen i Fagernes, og i Avisa Valdres. Det at eg har vore så heldig å få skrive for Valdresmagasinet starta med at ein lærar oppfordra meg til å delta i avisa Valdres og Nord-Aurdal Mållag sin kronikkonkurranse. På alle desse stadene i livet har det vore vaksne eller ungdom som har gjeve meg ansvar, har stolt på meg, og trudd på meg.  Ofte vil vi menneske ha ting på vår eigen måte. Det kan vere vanskeleg å sleppe andre til, eller det kjenst tryggare å gjere det «slik som det har vorte gjort i alle år». Dei som har gjort det før, veit korleis det skal gjerast skikkeleg. Det er ikkje alltid så lett å vere ung, og kome med nye idèar og innspel. For å få erfaring skal du

Våge

Bilde
Kor ofte ler du så godt at du ikkje greier å stoppe? Slik at du hikstar etter pusten. Slik at du har latterkrampe så du vrir deg. Slik at du kjenner lukka risle gjennom kroppen.  Truleg ikkje ofte nok. Vaksenlivet kan fort verke keisamt, fullt av plikter, ansvar, stress og profesjonalitet. Skiljet mellom jobb og fritid har for mange vorte meir utydeleg. Mange er tilgjengelege på telefon og e-post heile døgnet. Det forventast at ein skal klare å vere både fagleg dyktig, ein god partner, omsorgsfull forelder og ein god ven. For meg som er i overgangen til å verte vaksen, kjenner eg på at vaksenlivet ofte ser ut til å innehalde mykje alvor, og at det er mindre rom for kreativitet, humor og leik. Vi er veldig opptekne av korleis andre oppfattar oss. Alt må vere på stell både i arbeidslivet og privatlivet, eller det skal i alle fall sjå slik ut. Sjølv om ein del av oss kanskje har lyst til å tulle og le når livet vert litt grått og keisamt, trur eg at mange har ei slags sperre i

Smil på jobb

Bilde
Fem dagar i veka, åtte timar om dagen. Kanskje overtid og helgevakter. Tida vi brukar på jobb utgjer mange år i løpet av eit liv. Jobben er ein stor del av liva våre både fordi den tek opp mykje tid, men òg fordi den har verknad på identiteten vår og korleis vi har det ellers i livet. Når vi møter nye menneske er ofte noko av det fyrste dei spør om, kva ein jobbar med. Vi vert fort assosiert med yrket vårt. Yrket er ein del av den vi er, og ofte noko vi er stolte av.  Vi er alle ulike. Nokon gler seg til å gå på jobb kvar einaste dag, medan andre jobbar mest fordi dei må. Dei fleste, kanskje ein kombinasjon. Sjølv om det inni mellom kan vere tunge dagar, der vi helst skulle hatt nokre timar ekstra under dyna, så er vi, når alt kjem til alt, veldig heldige som kan jobbe. Det er godt å tene eigne pengar, å gjere ein jobb som trengs, og å høyre til på ein arbeidsplass. Det å ha nokon som ser ein, som forventar at du møter opp, og som sett pris på jobben du gjer, trur eg er viktig

Hjartevarm desember

Bilde
Det er desember, og eit spesielt fokus på å dele og inkludere. Det er flott å sjå så mange engasjere seg for å gje fleire ei god juletid. Det strikkast oransje skjerf, lagast store gratis julemiddagar og grytene til Frelsesarmeen fylles opp med pengar og gåver. Kanskje gjev vi bort ei geit til ein familie i Afrika, eller pengar til forsking på kreft. Vi har moglegheit til å hjelpe, og det kjenst godt.  Heilt sidan eg var liten har eg fått høyre at eg har vunne i lotto. Eg er fødd i Noreg. Til eldre eg vert, til meir forstår eg kor sant det er. Det er ikkje tvil om at Noreg er eit godt land å bu i, kanskje til og med det aller beste. Vi bur i ein velferdsstat, vi kan dele meiningane våre, stemme fram politikken vi er einige i, og dei fleste har god økonomi og høg levestandar. Vi har nydeleg natur og god plass. Noreg er eit veldig godt land å bu i for  dei fleste, men også i landet vårt er det folk som treng ei hjelpande hand. Nokon har dårlig råd, nokon er einsame, har proble

Ver min ven

Bilde
Vener kjem, og vener går, - og nokon spesielle består. Etter kvart som eg har vorte eldre og har flytta til nye stader, har eg meir og meir forstått verdien av eit ekte venskap. Venskapen er ein stad for latter og for tårer, ein stad der ein kan få ein pustepause, gløyme alt ein ikkje vil tenkje på, og berre kose seg, - og ein stad der ein kan ta hol på verkebyllane, få ut frustrasjon, frykt og sorg. Det er ein stad der ein kan legge frå seg det seriøse og profesjonelle og berre vere seg sjølv, der ein kan dele erfaringar, føle seg forstått og kjenne seg verdsett. Har du ein god ven som du kan stole på, då er du utruleg heldig. Det er ei enorm tillitserklæring som du bør vere stolt av, og ta godt vare på! I barnehagen og fyrste delen av barneskulen var ikkje vener noko eg tenkte særleg over, dei berre var der. Vi forsvann inn i vår eiga fantasiverd, og leika på omgang med dei fleste. Etter kvart delte vi oss inn i mindre grupper på to og tre, og venskapen endra seg til ei seri

Eg høyrer du kviskrar

Bilde
Menneske kan til tider vere harde, både mot seg sjølv og andre. Dette gjeld kanskje spesielt unge menneske, som er i ei spesiell og tøff periode i livet, men eg trur òg det gjeld mange godt vaksne.  Dei fleste av oss ynskjer å verte godt likte, og for ein del betyr nok det å innpasse seg dei uskrivne reglane i samfunnet, gli inn i mengda, ta val ut frå kva samfunnet meiner er rett, medvitande eller ei. Men kva om du skil deg ut, om du ikkje klarar, eller ikkje har lyst til å vere som dei andre?  Baksnakking og utfrysing skjer alt for ofte, på grunnskulen, vidaregåande skule, universitet og høgskular, arbeidsplassar og i fritida. Sjølv vert eg ofte ukomfortabel og stum, når nokon snakkar dårleg om andre, eller dei gongane eg har overhøyrt samtalar om meg sjølv. Det er ikkje så lett å gå til motmæle, sjølv om eg både burde, og har all rett til det. Har det vorte litt for lett å slenge rundt seg med kommentarar om folk som ikkje er til stades? Og kvifor er det så vanskeleg å

Hysj

Bilde
I denne travle verda, full inntrykk og støy, e r eg heilt avhengig av å få tid for meg sjølv. Omtrent ein tredel av oss er i større eller mindre grad introverte. Vi får energi av å vere åleine, føretrekk få, nære relasjonar framfor store nettverk, og vi planlegg helst setningar før vi seier dei. Folk kjem av og til bort til meg når eg et lunsj åleine og spør meg om eg er lei meg. «Nei», svarer eg, «men takk for at du spør». Ein vert fort sett på som ein særing om ein vel bort det sosiale. Det er mange som slit med å forstå den gleda og energien som eg får av å sitte heime åleine å lese eller male, til fordel for det sosiale arrangementet «alle» andre skal på. «Er du deprimert?», «er du sint på meg?», «men det kjem jo til å verte gøy!». Det er lett å tenkje at ein burde hatt ei «ordentlig» unnskyldning. Eg vil jo ikkje at folk skal tru at eg takkar nei til sosiale aktivitetar fordi eg ikkje vil vere saman med dei. Mange trur nok òg at eg berre er sjenert, så la meg l eggje til